A A A A A

God Karakter: [Medfølelse]


Kolossenserne 3:12
Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet,

2 Mosebok 33:19
Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over.

Esaias 30:18
Likevel lengter Herren etter å være nådig mot dere. Derfor reiser han seg for å vise dere miskunn. For Herren er en rettens Gud. Salige er de som venter på ham!

Esaias 49:10-13
[10] De skal ikke sulte og ikke tørste. Verken det glødende sandhavet eller solen skal skade dem. For han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell.[11] Jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og mine ryddede veier skal bygges høyere.[12] Se, de kommer langt borte fra, noen fra nord og noen fra vest og noen fra Sinims land.[13] Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk, han forbarmer seg over sine elendige.

Esaias 54:10
For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.

Esaias 63:7
Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss - hans store godhet mot Israels hus, som han viste dem etter sin barmhjertighet og etter sin store miskunn.

Jakobs 5:11
Se, vi priser dem salige som holder ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet, og sett den utgangen Herren ga. For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig.

Klagesangene 3:32
men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn.

Salmenes 51:1
Til sangmesteren. En salme av David,

Salmenes 103:13
Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

Salmenes 116:5
Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.

Salmenes 119:77
La din miskunnhet komme til meg for at jeg kan leve! For din lov er min lyst.

Salmenes 119:156
Stor er din miskunnhet, Herre! Hold meg i live etter dine dommer!

Salmenes 145:9
Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alt han har skapt.

Romerne 9:15
For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.

2 Korintierne 1:3-4
[3] Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud,[4] han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud.

Filippenserne 2:1-3
[1] Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet,[2] da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn.[3] Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.

Matteus 9:35-38
[35] Og Jesus dro omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager.[36] Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.[37] Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få.[38] Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!

Salmenes 103:1-5
[1] Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn![2] Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger![3] Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.[4] Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet.[5] Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.

Matteus 20:29-34
[29] Og da de dro ut fra Jeriko, fulgte mye folk etter ham.[30] Og se, to blinde satt der ved veien. Da de fikk høre at Jesus dro forbi, ropte de og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over oss![31] Folket truet dem og sa at de skulle tie, men de ropte bare høyere: Herre, miskunn deg over oss, du Davids sønn![32] Da stanset Jesus, og kalte dem til seg og sa: Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?[33] De sa til ham: Herre, at øynene våre må bli åpnet![34] Jesus ble grepet av medynk og rørte ved øynene deres. Straks fikk de synet sitt igjen, og de fulgte ham.

Matteus 14:13-21
[13] Da Jesus hørte dette, dro han bort derfra i en båt til et øde sted, hvor han kunne være for seg selv. Men folk fikk vite det, og de fulgte etter ham til fots fra byene.[14] Og da han steg i land, fikk han se mye folk. Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem.[15] Men da det led mot kveld, kom disiplene til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Send derfor folket fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe seg mat![16] Jesus sa da til dem: De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat![17] Men de sa til ham: Vi har ikke her noe annet enn fem brød og to fisker.[18] Da sa han: Bring dem hit til meg.[19] Så bød han folket å sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Og han brøt brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket.[20] Alle spiste og ble mette. Og de samlet opp stykkene som ble til overs - tolv kurver fulle.[21] Men de som hadde spist, var omkring fem tusen menn, utenom kvinner og barn.

Matteus 15:29-39
[29] På vei videre derfra gikk Jesus langs Galilea-sjøen, og han gikk opp i fjellet og satte seg der.[30] Og mye folk kom til ham. De hadde med seg lamme, blinde, vanføre, stumme og mange andre, og de la dem ved føttene hans, og han helbredet dem.[31] Og folket undret seg da de så at stumme talte, vanføre ble friske, lamme gikk og blinde så. Og de lovpriste Israels Gud.[32] Men Jesus kalte disiplene til seg og sa: Jeg har medynk med folket, for de har alt vært hos meg i tre dager, og har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem bort fastende, for da kunne de bli ganske utmattet på veien.[33] Disiplene sa til ham: Hvor skal vi få brød fra her i ødemarken til å mette så mange?[34] Og Jesus sa til dem: Hvor mange brød har dere? De sa: Sju - og noen få småfisker.[35] Da bød han folket å sette seg ned på marken.[36] Så tok han de sju brødene og fiskene, og da han hadde bedt takkebønn, brøt han dem og ga dem til disiplene, og disiplene ga til folket.[37] Og de spiste alle sammen og ble mette. Så tok de opp de stykkene som ble til overs - sju store kurver fulle.[38] Men de som hadde spist, var fire tusen menn, utenom kvinner og barn.[39] Og da han hadde sendt folket bort, steg han i båten, og kom til traktene ved Magadan.

Matteus 6:30-44
[30] Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere - dere lite troende?[31] Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med?[32] For alt slikt søker hedningene etter. Men deres* himmelske Far vet at dere trenger alt dette.[33] Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg![34] Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.[35] Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt![36] For med den dommen som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det målet dere måler, skal dere selv bli tilmålt.[37] Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?[38] Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye?[39] Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.[40] Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin. De vil bare tråkke dem ned med føttene sine, og snu seg mot dere og rive dere i stykker.[41] Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.[42] For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.[43] Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød,[44] eller gi ham en orm når han ber om en fisk?

Lukas 15:11-32
[11] Og han sa: En mann hadde to sønner.[12] Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.[13] Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.[14] Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.[15] Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.[16] Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe.[17] Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.[18] Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.[19] Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.[20] Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen.[21] Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din.[22] Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.[23] Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade![24] For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.[25] Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.[26] Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.[27] Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.[28] Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.[29] Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.[30] Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham![31] Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt![32] Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

Norwegian Bible (NB) 2007 - 88/07
© Norsk Bibel AS. All rights reserved.