A A A A A

Bibelen på ett år

September 20

Esaias 30:1-33
1. Ve de gjenstridige barn, sier Herren, de som utfører råd som ikke er fra mig, og inngår avtale uten min Ånd, så de legger synd til synd,
2. de som drar ned til Egypten, uten at de har rådspurt mig, for å finne vern hos Farao og søke ly i Egyptens skygge!
3. Men Faraos vern skal bli eder til skam, og det ly I søker i Egyptens skygge, til skjensel.
4. For deres fyrster er kommet til Soan, og deres sendebud kommer like til Hanes;
5. alle blir de til skamme ved et folk som ikke gagner dem, som ikke er til hjelp og ikke til gagn, men bare til skam og skjensel.
6. Utsagn om dyrene som drar mot syd. Gjennem nøds og trengsels land, hvor løve og løvinne, huggorm og flyvende serafslange har sitt hjem, fører de sitt gods på aseners rygg og sine skatter på kamelers pukler til et folk som ikke gagner dem.
7. Aldri nogen gang vil Egypten hjelpe; derfor kaller jeg det: storskryteren som sitter stille.
8. Gå nu inn, skriv det på en tavle i deres påsyn og tegn det op i en bok, så det kan være for kommende dager, for alltid, til evig tid!
9. For det er et gjenstridig folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov,
10. som sier til seerne: I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger,
11. vik av fra veien, bøi av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!
12. Derfor sier Israels Hellige så: Fordi I har forkastet dette ord og satt eders lit til vold og krokveier og støttet eder på slikt -
13. derfor skal denne misgjerning bli eder som et falleferdig stykke som skyver sig mere og mere frem på en høi mur, inntil muren med ett, i et øieblikk, styrter sammen og knuses;
14. den knuses likesom en knuser et pottemakerkar, som en slår i stykker uten skånsel, så det blandt stykkene ikke finnes et skår til å hente ild med fra gruen eller øse vann med av brønnen.
15. For så sa Herren, Israels Gud, Israels Hellige: Dersom I vender om og holder eder rolige, skal I frelses; i stillhet og i tillit skal eders styrke være. Men I vilde ikke.
16. I sa: Nei, på hester vil vi flyve - derfor skal I flykte - og på rappføtte dyr vil vi ride - derfor skal eders forfølgere være rappe.
17. Et tusen skal flykte for en trusel fra en mann; når bare fem mann truer, skal I flykte inntil eders levning er lik en flaggstang på toppen av et fjell og et banner på en haug.
18. Og derfor bier Herren med å være eder nådig, og derfor holder han sig langt borte i det høie med sin barmhjertighet mot eder; for Herren er en dommens Gud; salige er alle de som bier på ham.
19. For du folk som bor på Sion, i Jerusalem, du skal ikke bli ved å gråte; han vil være dig nådig når du roper; når han hører det, svarer han dig.
20. Herren skal gi eder nødens brød og trengselens vann, og da skal dine lærere ikke mere skjule sig, men dine øine skal se dine lærere,
21. og når du viker av til høire eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak dig: Dette er veien, gå på den!
22. Og du skal akte for urene sølvplatene på dine utskårne billeder og gullplatene på ditt støpte billede; du skal kaste det bort som skitne kluter; ut med dig! skal du si til det.
23. Da skal han gi regn for sæden du sår i jorden, og brød av jordens grøde, og det skal være kraftig og saftig; din buskap skal på den dag belte på en vid eng.
24. Og oksene og asenene som arbeider jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som kastes med skuffe og kasteskovl.
25. Og på hvert høit fjell og på hver høi bakke skal det være bekker, strømmer av vann, på den store slaktings dag, når tårnene faller.
26. Og månens lys skal bli som solens lys, og solens lys skal bli syvfold klarere, som lyset for syv dager, på den dag Herren læger sitt folks skade og forbinder såret av det slag det fikk.
27. Se, Herrens navn kommer fra det fjerne, brennende er hans vrede, og tung er røken som stiger op; hans leber svulmer av harme, og hans tunge er som fortærende ild,
28. og hans vredespust er som en overskyllende å som når til halsen; han vil sælde hedningefolkene i ødeleggelsens såld og legge et bissel i folkenes munn til å lede dem vill.
29. Eders sang skal lyde som i den natt høitiden blir innvidd, og det skal være hjertens glede, som når de går med fløitespill op til Herrens berg, til Israels klippe.
30. Og Herren skal la høre sin veldige røst og vise sin nedfarende arm i brennende harme og fortærende ildslue, storm og regnskyll og hagl.
31. For Herrens røst skal Assur forferdes, han som slår med kjeppen.
32. Og hver gang den stav som Herren efter sitt råd lar falle på ham, farer ned, skal det skje under klang av trommer og citarer, og gang på gang skal han løfte sin arm og stride mot ham.
33. For et brandsted er laget i stand for lenge siden; også for kongen er det laget i stand, dypt og vidt; dets bål har ild og ved i mengde; lik en svovelstrøm tender Herrens ånde det i brand.

Esaias 31:1-9
1. Ve dem som farer ned til Egypten efter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øine til Israels Hellige og ikke søker Herren!
2. Men også han er vis, han lar ulykke komme, og sine ord tar han ikke tilbake; men han reiser sig mot de ondes hus og mot deres hjelp som gjør urett.
3. Og egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd, og Herren skal rekke ut sin hånd, og hjelperen skal snuble, og den hjulpne falle, og de skal omkomme alle sammen.
4. For så sa Herren til mig: Likesom en løve, en ungløve, knurrer over sitt rov, om en hel flokk hyrder kalles sammen mot den, og ikke skremmes av deres skrik og ikke blir redd for den støi de gjør, således skal Herren, hærskarenes Gud, fare ned for å stride mot Sions berg og mot Jerusalem-haugen.
5. Som fuglene breder ut sine vinger, således skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem, verne og frelse, gå forbi og redde.
6. Vend om til ham som I er falt fra så dypt, I Israels barn!
7. For på den tid skal hver av eder forkaste sine sølvguder og gullguder, som eders hender har gjort eder til å synde med.
8. Og Assur skal falle for et sverd som ikke er en manns, og et sverd som ikke er et menneskes, skal fortære ham, og han skal rømme for sverdet, og hans unge menn skal bli træler.
9. Og hans klippe skal rømme i redsel, og hans fyrster skal skremmes bort fra sitt banner, sier Herren, han som har sin ild i Sion og sin ovn i Jerusalem.

Esaias 32:1-20
1. Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre efter rett,
2. og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.
3. Da skal de seendes øine ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre,
4. de lettsindiges hjerte skal formå å skjønne, og de stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.
5. Dåren skal ikke mere kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles høimodig.
6. For dåren taler dårskap, og hans hjerte finner på ondt for å utføre vanhellig dåd og for å tale forvendte ting om Herren, for å la den hungrige sulte og la den tørste mangle drikke.
7. Og den svikefulles våben er onde; han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er.
8. Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.
9. I sorgløse kvinner, stå op, hør min røst! I trygge døtre, vend eders ører til min tale!
10. Om år og dag skal I beve, I trygge! For det er slutt med all vinhøst, frukthøsten kommer ikke.
11. Forferdes, I sorgløse! Bev, I trygge! Klæ eder nakne og bind sekk om eders lender!
12. De slår sig for brystet og klager over de fagre marker, over det fruktbare vintre.
13. På mitt folks jord skyter torner og tistler op, ja over alle gledens hus i den jublende by.
14. For palasset er forlatt, svermen i byen er borte; haug og vakttårn er blitt til huler for evige tider, til fryd for villesler, til beite for buskap -
15. inntil Ånden blir utøst over oss fra det høie, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog.
16. Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark.
17. Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid.
18. Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.
19. Men det skal hagle når skogen styrter ned, og dypt skal byen trykkes ned.
20. Lykkelige er I som sår ved alle vann, som slipper oksen og asenet på frifot!

Salmenes 108:7-13
7. Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss!
8. Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
9. Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
10. Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg.
11. Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
12. Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
13. Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!

Salomos Ordsprog 25:23-24
23. Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.
24. Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

2 Korintierne 11:16-33
16. Atter sier jeg: Ingen akte mig for en dåre! men selv om så er, da ta imot mig, om enn som en dåre, forat også jeg kan få rose mig litt!
17. Det jeg her taler, det taler jeg ikke efter Herrens vilje, men som i dårskap, idet jeg roser mig så tillitsfullt.
18. Eftersom mange roser sig på kjødelig vis, vil jeg og rose mig.
19. For I tåler jo gjerne dårene, I som er så kloke;
20. I tåler det jo om nogen gjør eder til træler, om nogen opeter eder, om nogen fanger eder, om nogen ophøier sig over eder, om nogen slår eder i ansiktet!
21. Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake; men det som nogen gjør sig stor av - jeg taler i dårskap - det gjør også jeg mig stor av.
22. Er de hebreere? Jeg og. Er de israelitter? Jeg og. Er de Abrahams ætt? Jeg og.
23. Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare.
24. Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær;
25. tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.
26. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre,
27. i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
28. Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.
29. Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i mig?
30. Må jeg endelig rose mig, da vil jeg rose mig av det som hører min skrøpelighet til.
31. Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver!
32. I Damaskus holdt kong Aretas' landshøvding vakt om damaskenernes by for å gripe mig,
33. og gjennem en glugge på muren blev jeg firt ned i en kurv og slapp bort av hans hender.