Jakobs 1

1

Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.

2

Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,

3

da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;

4

men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.

5

Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

6

Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.

7

For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,

8

slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.

9

Men den ringe bror rose sig av sin høihet,

10

og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;

11

solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.

12

Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

13

Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.

14

Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;

15

derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

16

Far ikke vill, mine elskede brødre!

17

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

18

Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.

19

I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;

20

for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.

21

Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!

22

Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.

23

For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:

24

han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.

25

Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.

26

Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

27

En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.